Til hovedinnhold
Novelle

Den lille piken med svovelstikkene

Det nærmer seg jul, og da må man lese «Den lille piken med svovelstikkene». 

H. C. Andersen

Det var så fryktelig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørk kveld. Det var den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I kulden og mørket gikk det en liten, fattig pike på gaten. Hodet var bart og føttene nakne. Ja, hun hadde jo hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva kunne det hjelpe? Noen riktig store tøfler var det, og det var moren hennes som hadde brukt dem før. Ja, de var så store at den lille piken hadde mistet dem da hun skyndte seg over gaten, for det var en vogn som kjørte så fort forbi i det samme. Den ene tøffelen var det uråd å finne, og den andre løp en gutt sin vei med. Han sa han kunne bruke den til vugge når han fikk barn.

Der gikk nå den lille piken på de nakne føttene som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle holdt hun en mengde svovelstikker, og i hånden holdt hun en bunt. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen, og hun hadde ikke fått så mye som en skilling. Sulten og forfrossen gikk hun omkring, den vesle stakkaren. Snøfnuggene falt  i det lange, gule håret hennes som krøllet seg så pent i nakken, men hun tenkte nok ikke på det, hun. I alle vinduene skinte lysene, og det luktet så deilig av gåsestek, for det var nyttårskveld.

Borte i en krok mellom to hus satte hun seg ned og krøp sammen. De små bena trakk hun godt opp under seg, men hun frøs likevel,  og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde ikke solgt en eneste svovel-stikke, og faren ville sikkert komme til å slå henne. Kaldt var det også hjemme, for vinden pep gjennom huset enda det var puttet strå og filler i sprekkene.

De små hendene hennes var neste døde av kulde. Å, en liten svovelstikke kunne gjøre godt! Bare hun torde stryke en mot veggen og varme fingrene litt. Hun trakk en ut. Ritsj! Slik som den sprutet, og slik som den brant! Det var en god, klar varme, og den så akkurat ut som et lite lys da hun holdt hånden rundt den. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler på. Ilden brant så velsignet og varmet så godt. Men hva var det? Hun strakte føttene ut for å varme dem også, men da sloknet flammen. Ovnen ble borte, og hun satt med den utbrente svovelstikken i hånden.

Hun strøk av en ny. Den brant og varmet, og der lyset falt på muren, ble den liksom gjennomsiktig, som et slør omtrent. Hun så inn i stuen, der bordet stod dekket med skinnende hvit duk og med fint porselen. Og der var gåsen! Den duftet så deilig, og den var fylt med svisker og epler. Og noe som var enda deiligere – gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen. Helt bort til den fattige piken kom den. Men så sloknet svovelstikken, og hun kunne bare se den tykke, kalde muren.

Hun tente en ny. Da satt hun under det nydeligste juletre. Det var enda større og enda finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste jul. Tusen lys brant på de grønne grenene, og små bilder kikket ned på henne, akkurat slik som hun hadde sett i butikkvinduene. Hun strakte begge hendene i været … Da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere. Og nå så hun at det var stjerner. En av dem falt ned og laget en lang stripe på himmelen. – Nå er det en som dør, sa den lille piken. For da mormor levde, hadde hun sagt til henne: «Når en stjerne faller, går en sjel opp til Gud.»

Igjen strøk hun en svovelstikke mot muren. Den flammet opp, og  
i lyset stod gamle mormor, så klar og skinnende, så mild og velsignet.

– Mormor! ropte den vesle piken. – Kan du ikke ta meg med deg, mormor! Jeg vet at du blir borte når svovelstikken går ut, akkurat slik som den varme ovnen, den deilige gåsesteken og det store, nydelige juletreet. Og hun skyndte seg å stryke av alle de svovel-stikkene hun hadde, for hun ville så gjerne at mormor skulle være riktig lenge hos henne. Og svovelstikkene tindret slik at det var lyst som midt på dagen. Mormor hadde aldri vært så pen og så stor noen gang. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy så høyt, så høyt. Der oppe var det ingen kulde, ingen hunger, ingen angst, for nå var de hos Gud.

Men i den kalde morgentimen satt den lille piken i kroken ved huset. Kinnene var røde, og munnen hennes smilte. Men hun var død, frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Og hele bunten med svovelstikker var brent opp.

– Hun har vel villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det pene hun hadde sett, og om det strålende lyset som hadde fulgt henne og gamle mormor inn til nyttårsgleden.

H.C. Andersen, 1848
Norsk utgave ved Hans Braarvig

Nettleseren din støttes ikke

Aschehoug Undervisning anbefaler at du bruker en annen nettleser, for eksempel Chrome, Firefox, eller Safari (for Mac)

Illustrasjon: ugle