Til hovedinnhold

En matematikklærers digresjoner

Trinn 8-10.

Skrevet av Anders Størk Søvik

Anders Størk Søvik portrettbilde

Så står jeg der da. I klasserommet. I det tomme klasserommet med de nakne veggene, klart for å fylles med nytt innhold og nye oppdagelser. Det lille som er igjen på de blanke veggene er noen spredte merker fra tidligere års «lærer-tyggegummier» og noen avrevne hjørner av fjorårets elevarbeider. Jeg løsner den ene papirbiten fra klisset. Hva var det som hang akkurat der? En eller annen elevprodusert plakat? «10 algebraiske lover»? «Fakta om Pytagoras` læresetning»? Eller kanskje det var rester av prosjektet «Hvor langt vekk kan vi komme fra Oslo S på 72 timer, med et budsjett på 7000 kroner?» Det er bare noen papirbiter igjen, sammen med minnene av elevenes stemmer og lyder. 


Pultene og stolene står sirlig stablet på gangen utenfor. De virker nesten motvillige til å komme inn der de står, som om de også vil skvise ut en siste rest av sommerferien før de trår inn i klasserommet, klare for et nytt år. I klasserommet henger det igjen en eim av et eller annet vaskemiddel med en eller annen merkelig lukt som jeg ikke helt klarer å plassere. Støv, smuss og skitt er vasket bort. Alt er klart for nye føtter som skal subbe over gulvet og slite ned bonemidler og dørstokker. Nye tanker skal tenkes. Nye ideer skal formes. Nye samtaler skal føres. Forhåpentligvis mye inspirasjon og motivasjon og minst mulig frustrasjon og depresjon. Nytt støv fra blyantspissing og skosåler skal legge seg i kriker og kroker. Det er kun én uke til elevene er på plass. Fem planleggingsdager først. Fem planleggingsdager som ofte er spekket med alt annet enn planlegging. Jeg står der i shortsen min. Beina flasser fremdeles, etter 14 dager i solrike Spania. Jeg ser ned på det nybonede gulvet, på speilbildet av meg selv. Jeg har stått her i mange år nå, på det samme gulvet, i det samme klasserommet, med det samme speilbildet, som falmer litt mer for hvert år som går. Og hvert år tenker jeg på det samme: hvordan skal jeg legge til rette for at dette året skal bli best mulig for flest mulig?


For de er her nå snart, elevene, i all sin prakt. Noen av dem vil være overklare for det siste skoleåret på ungdomsskolen, fulle av arbeidslyst, drevet av en eller annen indre eller ytre motivasjon, og som uansett omgivelser og lærere vil fosse fram «what-so-ever». Andre ønsker å være klare. «Skal satse nå i 10» sier de, og jobber som bare det for å få til akkurat det i én, to eller forhåpentligvis 10 måneder. Andre igjen er bare der, langt inni hettene sine et sted. Med airpodsene godt plantet inni ørene og de vil helst være alle andre steder enn i en mattetime på skolen. Det er det jeg tenker på: hvordan imøtekomme alle disse ulike elevene, og hvordan få alle til å mestre, og til å like faget best mulig? Hvordan kan jeg nå alle, og hvordan skal jeg på en best mulig måte få alle til å gå ut av timene med en god følelse? Hvordan geleide alle videre på sin utviklingssti, og få dem til å komme lengst mulig? Fra hun motiverte som tar vanskelige videregåendeoppgaver på strak arm til hun som ennå ikke har automatisert den lille gangetabellen. Fra hun anonyme, beskjedne som aldri krever noe som helst til jenta på bakerste rad som ikke kan holde tyst, og som i hvert fall ikke kan begripe når i livet sitt hun vil få bruk for 2. kvadratsetning eller måtte bevise at to trekanter er formlike. Hun rister på hodet og er ikke imponert, jenta på bakerste, når jeg etter beste fattige evne prøver å begrunne. Hun er absolutt ikke overbevist der hun sitter, og jeg må smile av mitt malplasserte forsøk på å aktualisere dette med formlikhet og 2. kvadratsetning. Kanskje får hun ikke bruk for akkurat dette, annet enn for å klare seg gjennom matematikken på videregående skole, eller muligens for å hjelpe egne barn når de en gang kommer i samme alder. Men læring er vel aldri bortkastet? Vi må jo tro på det. Og om det ikke akkurat kommer konkret til nytte, så handler det, som så mye annet, om viktigheten av å utvikle det kognitive og trene på å løse problemer. Trene hjernen, med andre ord. 


Jeg har mange prinsipper som lærer. Men jeg har et mantra, en kongstanke som kanskje er min viktigste rettesnor. Såre enkelt, men allikevel må jeg minne meg selv på den hver eneste uke, og jeg glipper av en eller annen merkelig grunn både titt og ofte. Men jeg holder fast allikevel og drar meg tilbake. «SE elevene dine!» er mantraet. «Jeg må SE dem i år også», sier jeg til speilbildet, som om jeg forventer en reaksjon, et anerkjennende nikk i det minste. Elevene må føle seg sett. Alle! Mennesker trenger å bli sett. Jeg må holde dialogen gående med videregående-oppgaver-jenta. Hun kommer sikkert til å ta forsert løp på nærmeste videregående skole, men allikevel; føler hun at hun får nok utfordringer hos oss? Hva liker hun aller best å jobbe med? Finne balansen mellom det å være en ressurs for andre, men samtidig få nok egentid til å bryne seg på mer utfordrende oppgaver. Og kan jeg fortsette å lirke til meg en 10-minutter her og en 20-minutter der med hun som sliter med gangetabellen? Vi jobbet med tallforståelse og mengder i fjor. Hun fiksa til og med uoppstilte likninger ved hjelp av «boksmetoden», og begynte desimaltallsforståelsen sakte, men sikkert, å sitte, etter gjentatte visualiseringer med staver og bokser og repetisjon? Noe må ha fungert. Hun ba til og med om hjemmearbeid på slutten av skoleåret og kom frivillig på leksehjelp på torsdag ettermiddag. Hver gang. Uten mas. Dette må jeg kunne følge opp. På samme måte som jeg må fortsette å se hun som ikke krever noe. Hver uke! Hver dag! Jeg må ikke glemme henne i mylderet av de mange pågående og kontaktsøkende elevene som det er så lett å fortape seg i, eller de som har litt mye «armer og bein» og som trenger tett oppfølging for å kunne fungere best mulig. Ikke glemme henne! Frøken «hva-skal-jeg-egentlig-med-dette-i-livet-mitt» er jeg mindre bekymret for. Det er bare å passe på å være tålmodig. Puste ut, smile tilbake, klappe litt på kinnet og gi henne en følelse av at hun kan. «Du får det til, skjerp deg nå!» «Du har mange gode strategier, og du kan komme så langt du ønsker.» Litt klaging på veien får jeg bare tåle. 


De fiktive stemmene stilner og jeg ser meg igjen rundt i klasserommet. På det speilblanke gulvet som sikkert er matt før høstferien, på veggene som forhåpentligvis skal bli fylt med elevarbeider og bilder, og tankerekken fortsetter, sommerferietankene, ideene om hvordan dette året skal bli, om hvordan undervisningen skal være og om hva vi skal fokusere på. Det holder liksom ikke bare å være en blid og entusiastisk lærer, selv om det også sikkert hjelper (og for alt jeg veit så oppfattes jeg kanskje som gretten og dorsk). Det må mer til. Det begynner med organiseringen. Hvordan skal elevene sitte? Ikke så mange muligheter i dette trange klasserommet. Én og én? To og to? Tre og tre eller i grupper? Jeg lander nok på to og to i år også. Et fint utgangspunkt for å jobbe sammen i læringspartner. Et læringspar som snur seg, og vipps, så har vi gruppe på fire. Ikke noe problem å ha sekvenser der de jobber individuelt heller. Jeg går nok for det. Individuelt – Par – Gruppe – Plenum. Skulle gjerne hatt en mulighet til å ha et hjørne i klasserommet, ferdig tilrettelagt, uten for mye å måtte styre med, med en flip-over og mulighet til å ha alle elevene i en halvsirkel rundt. Men det får bli i et annet klasserom i en annen verden. 


Jeg åpner skapet, det eneste møbelet som rengjøringspersonellet før sommeren ga tillatelse til å bli stående i klasserommet. Det er ryddet og sortert. Gamle lærebøker er blandet med nye, sammen med oppgavehefter og kladdebøker. Jeg er selv et produkt av de gamle og instrumentelle lærebøkene, selv om jeg aldri har vært særlig bokdrevet i virket mitt. 

Gruppearbeid med ipad


Men når det gjelder tilnærming til selve matematikken var jeg allikevel lenge preget av den instrumentelle tilnærmingsmåten. Kanskje er jeg fremdeles det, når alt kommer til alt, selv om jeg ikke ønsker å definere det slik. Jeg ønsker jo å bli enda mer ikke-instrumentell. Jeg ønsker å skape virkelig forståelse hos elevene, slik at elevene ikke står bom fast når problemstillingene endrer seg ørlite grann fra det oppgåtte skjemaet, slik at de kan anvende kunnskapen sin i ulike settinger. Slik at de kan overføre kunnskapen sin til nye arenaer og slik at de kan se sammenhenger. Slik at de står enda stødigere på matematikkføttene sine. Men verktøykassa mi må fylles enda mer for å unngå at jeg går tom for ideer en gang mellom høstferie og jul.  


For å få til dette må jeg bruke kollegaene mine like bra som i fjor. Vi må ha ukentlige møter. Vi må bare rydde plass til dette og prioritere dette. Matnyttige møter. Erfaringsdeling. Bruke hverandre. Dele tanker om hva som fungerer og ikke fungerer. Pushe hverandre til å finne nye innfallsvinkler som er til det beste for elevene. Artige innfallsvinkler. Mindre prat fra læreren. Elevaktive undervisningsmetoder. Forståelse, forståelse, forståelse. Dybdelæring. Sammenhenger. Mer visualisering, mer fokus på lesestrategier og strategier for å løse oppgaver. Åpne tallinjer, boksmetoder, tallforståelse. Flere veier til løsningen eller løsningene. Kritisk tenkning. Hvordan få til skikkelig kritisk tenkning? 


Samtidig er det eksamen i mai. «Jeg må igjennom alt», sier vi ofte. Men vi må jo det. Jeg kan ikke dvele for lenge og gå for dypt på enkelttemaer, for elevene må være forberedt på absolutt alt av kompetansemål. På den grunnleggende matematikken. På de sammensatte oppgavene. På det vi hadde i 8. klasse om egenskaper til geometriske figurer og om speiling og rotasjon. Samtidig må de bli eksponert for det vanskelige. På nøttene. I hvert fall de fleste av elevene. Og alle må få full kontroll på Excel og Geogebra. Vi må, uansett om vi finner det riktig eller ikke, gjennom utallige timer med Geogebra og Excel bare for å lære elevene formatering i forbindelse med utskrift. Klassen har vel brukbar kontroll på dette vil jeg tro, men mener elevene det samme? Og, enda vi er i 10. klasse nå, så er jo fremdeles ikke elevene helt trygge på funksjoner og alt som har med det å gjøre. Likninger er for noen fremdeles et mysterium. Og selv om jeg liker å tro at algebra, og bevissthet rundt hva en variabel er, sitter som bare det hos alle, er jeg ikke sikker på at det stemmer, selv om jeg ønsker «ekte» forståelse og ikke bare instrumentelt pugg. Og mange sliter fremdeles med en del innenfor konstruksjon. Kanskje jeg skal kaste passer og linjal i år, og bare konstruere i Geogebra? Tør jeg det? Og hva med figurtall, og hva med sirkelgeometrien og alle eksamensoppgavene som har tatt utgangspunkt i det? Fire mattetimer i uka. 38 uker. Ta bort den siste uka som spises opp av post-eksamen og avslutning. Ta bort alle annerledesdagene. Ta bort alt av folkehelseundersøkelser, vennskapsuker, overnattingsturer, forfatterbesøk, Den kulturelle skolesekk, vaksiner, aktivitetsdager, sex og samfunn, utdannings-messer og smakebitkurs og alt annet som sikkert er bra, men som unektelig spiser av 38 ganger fire matematikktimer. Vil jeg klare det? Vil VI klare det?


Jeg ser på speilbildet en siste gang. Det smiler, som det har gjort alle de andre årene jeg har stått er. Jeg lar ikke panikken vinne. Jeg gleder meg. Jeg er klar. Det er bare å gjøre sitt beste, og jeg finner nok løsninger som fungerer, samtidig som andre ting nok kommer til å gå rett vest. Det blir sikkert ikke perfekt, og det blir sikkert både frustrasjon og depresjon, men det skal bli bra nok, og det får holde.