Til hovedinnhold

Høye bølger i pandemiskolen

Ko hva for no? Jeg googlet ordet «kohort» i all hemmelighet for å ikke avsløre at dette var et ukjent begrep for meg. Å ja, elevene skal deles i mindre grupper. Det var ikke verre, nei.

Forfatter: Andreas Stien-Leenderts Illustratør: Nina Beate Berg

Jeg hadde visst ikke lest min Asterix godt nok. Etter en kort spørrerunde blant kollegaer og venner, frikjente jeg meg selv for min uvitenhet. Jeg var ikke den eneste. Begrepet «kohort» ble slaktet av flere språkeksperter. Det var likevel ingen tid å miste. Vi adopterte det utskjelte begrepet, og tok et ukjent steg frem i pandemiskolen. 

Kohortene har blitt et symbol på skolens evne til å snu seg raskt. Myndighetene varsler en stund i forveien at det kommer nye retningslinjer. Når føringene kommer, har vi i praksis noen få timer på å iverksette. Myndighetene uttrykker tillit til lærerne. Mellom linjene leser vi tilliten som en slags sadistisk eksamen for å teste ut skolens «snu seg rundt»-evne. Greit, så tenner kanskje ikke Guri, Bent og Erna på å holde lærerne på vent. Lærerne har vært treet, stammen, som har stått støtt med en haug av nye greiner som har vokst i rekordfart. Vi får tolke det som en oppriktig tillitserklæring.

Skolen er en miniatyrutgave av verden hvor utfordringer av nær sagt alle slag, utspiller seg daglig. Derfor lager vi gode rutiner og bygger et trygt og forutsigbart klasserom. Det er et paradoks at det vi forsøker å bygge og holde oppe, i et knips kan rives ned. Vi befinner oss daglig i et cruiseskip hvor forberedelsene legges når vi ligger inne til kai. Bordet dekkes og buffeten settes frem, vi tar på oss kapteinslua og starter seilasen i visshet om at bølgene vil komme. I motsetning til et ekte cruiseskip har vi ingen værmeldinger å støtte oss på. Bølgene kan treffe hardt fra alle kanter. Heldigvis vet vi ofte hva som må gjøres, uansett når eller hvor hardt bølgen treffer. Så lenge båten er bygget godt, så lenge vi kjenner passasjerene, tåler vi at det stormer litt. De gangene det er blikkstille vann hele seilasen, skjønner vi ikke helt hva som har skjedd. Uforutsigbarheten i læreryrket har, uten at vi visste det på forhånd, rustet oss til å håndtere en skolehverdag med en pågående pandemi. 

Skolen er en miniatyrutgave av verden hvor utfordringer av nær sagt alle slag, utspiller seg daglig.

- Andreas Stien-Leenderts

Samtidig skal vi ikke bagatellisere det siste året og en pandemi som bryr seg fint lite om at det nå har blitt et «nytt år og nye muligheter». Pandemien har gitt, og gir oss, store utfordringer. Ledere og lærere har jobbet til alle døgnets tider for å forberede og undervise, stort sett uten kompensasjon. Det er ansatte i risikogruppe, elever og ansatte har blitt smittet, og det har vært behov for økt bemanning som følge av kohortinndeling og sykefravær. 

Lærerutdanningen forsøker nok så godt den kan å forberede oss på livet som lærer. Men intensiteten i hverdagen og de mildt sagt varierte arbeidsoppgavene, fremkaller ofte et praksissjokk. Gjennom erfaring og veiledning blir vi stadig tryggere i læreryrkets uendelige rekke av oppgaver. Vi er godt forberedt samtidig som vi forventer det uventede, bølgene. Men pandemi, smittevernstiltak, et vanvittig forbruk av antibac, kohorter og grønt, gult og rødt lys, var i hvert fall ikke noe vi planla for 2020. Attpåtil kom det et «lønnsoppgjør» som ikke gjorde noe annet enn å slå lens på det stødige treet. Evig lønnstaper til tross, vi har fiksa det og fikser det. 

Samtidig har vi tilegnet oss ny kunnskap i en fart fagfornyelsen, med begrepet dybdelæring som dens fanebærer, muligens ikke ville vært spesielt stolt av. Det har likevel vært verdifull læring. Vi har for eksempel tatt i bruk Teams, som for min del lenge hadde ligget som et mystisk ikon på pc-ens skrivebord, fordi IKT-ansvarlig på skolen hadde sagt at det skulle ligge der. Nå er Teams og jeg gode venner, og jeg føler at Teams har vært der hele livet mitt. Teams-møtene etter undervisning krydres med tøffe bakgrunnseffekter, hvor vi er på en strand i Syden eller i en middelalderby. 
«Åh, hvor finner jeg sånne bakgrunnseffekter?» høres det i møtet. 

 

Jeg føler meg ustyrtelig morsom som sitter i et animert klasserom. Når lærerne ikke leker med bakgrunnseffektene, har de digitale løsningene vært uvurderlige da skolene ble stengt, under karantener, rødt lys, utviklingssamtaler og møter. 

Midt oppi stengte skoler, smittevernstiltak, manglende smittevernstiltak og enda mer sykelige mengder med antibac, gnagde fagfornyelsen i bakhodet. Det var ingen overraskelse at den kom, det var bare litt ubeleilig. Timingen kunne faktisk ikke vært verre. Vi har likevel gjort et forsøk. Fagfornyelsen har nok blitt tatt i bruk og utviklet i ulik grad på landets skoler. Det er en lang prosess å bli kjent med en ny læreplan og bruke den godt. Læreplanen skal innunder huden, men raushet rundt hvor raskt det går, må til.

Når verden kommer til seg selv igjen, vil lærerhverdagen fortsette sin uforutsigbare seilas, om enn i noe roligere sjø. Inntil da manøvrerer vi oss frem i pandemihverdagen, uten los eller værmeldinger, og gjør så godt vi kan.

Kohortene har blitt et symbol på skolens evne til å snu seg raskt.

- Andreas Stien-Leenderts

«Du, det kan bli rødt nivå, så vi må igjen lage noen mindre grupper slik at vi er forberedt.» 
«Du mener vel kohorter?»
«Ja, selvsagt, kohorter.»

Skrevet av Andreas Stien-Leenderts, lærer på Høyenhall skole.

Nettleseren din støttes ikke

Aschehoug Undervisning anbefaler at du bruker en annen nettleser, for eksempel Chrome, Firefox, eller Safari (for Mac)

Illustrasjon: ugle